Robert Wieckiewicz i Walesa - Håpets mann

Walesa - Håpets mann

  • Premiere: 25. april
  • Biografi / Drama
  • 11 år
  • 2 t. 4 min.

"Fascinerende portrett av en mann og en tid." BT(5)

Henter stemmer...

Publikum mener:

Antall stemmer:
Originaltittel: Walesa. Czlowiek z nadziei
Regi: Andrzej Wajda
Språk: Polsk
Nasjonalitet: Polen
Produksjonsår: 2013
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom / Voksen
Begrunnelse: Skildringer av voldelige opptøyer gjør at denne filmen får 11-årsgrense.

""Walesa - håpets mann" er en meget god film, en nyttig historietime og et fascinerende portrett av en ytterst interessant mann, laget av en regissør med helt spesielle forutsetninger for sitt materiale." Jon Selås, VG(5)
----
"..strålende skuespill, en sterk historie og et spennende lydspor.." NRK Filmpolitiet
----
Official Selection, Toronto Int'l Film Festival 2013, Venezia 2013(Out of Competition)
---
Kjempesuksess i Polen!

"Det er få mennesker som kan hevde at de har vært med på å endre den verden de lever i. En av disse få, er uten tvil, Lech Walesa, en vanlig verftsarbeider og elektriker som fant seg selv i spissen for en fredelig revolusjon. En revolusjon som endte opp med både felle et diktatur i hans eget land, men som også bidro til å felle det svekkede Sovjet-imperiet mot slutten av 80-tallet.

Andrzej Wajda, Polens fremste filmmaker og en mann som selv har gjort betydelige kunstneriske bidrag over seks år, har vendt seg til Walesa som subjekt; og dramatisert både de offentlige og de private sidene av en i utgangspunktet enkel mann; som snart viser seg å være en kompleks karakter. Strukturert rundt et intervju som Walesa gav til den berømte italienske journalisten Oriana Fallaci, gir Wajda muligheten til å bevege seg uanstrengt mellom fortid og nåtid; mellom æraens store begivenheter og privatlivet til Lech og hans kone, Danuta. Arkivmateriale fra streiker, matkøer, protester, unntakstilstand og Walesas besøk hos pave Johannes Paul II plasserer oss i øyeblikkene, men gir også Wajda friheten til å gi oss et langt mer nærgående bilde av det som foregikk bak ytterdøren til den overfylte leiligheten som dette arbeidende ekteparet delte med sin stadig økende familie. Disse to sterke personlighetene hadde definitivt sine øyeblikk; og Walesa var ikke noen enkel mann å leve med, der han hele tiden prøvde å balansere familiens behov med de plikter han hadde som en sentral karakter i begivenhetenes sentrum."
----

"The heroic period of Lech Walesa's life coincides with the victory of the Polish trade union Solidarity in Andrzej Wajda's epic recreation." The Hollywood Reporter

Filmen får terningkast 5 fra: VG / Klassekampen / Bergens Tidende / Stavanger Aftenblad / Fædrelandsvennen / Bergensavisen / Fredrikstad Blad
----
Sitater:

"En meget god film, en nyttig historietime og et fascinerende portrett." VG

"Ikke rart mannen ble tildelt Nobels fredspris. Gå og se." Stav. Aftenblad

"Fascinerende portrett" BT

"En severdig og aktuell film" Fæ'vennen

"Vitalt, vittig og relevant" Klassekampen

----

Terningkast 5 fra Jon Selås i VG, som i en innsiktsfull anmeldelse sier dette:

"Historiens viktige personer har sin tid; historiens viktige tider har ofte sine avgjørende personer. Polen hadde Lech Walesa.
Denne filmens tyngdepunkt ligger i begivenheter som faktisk bare ligger drøye 30 år tilbake i tid: Den Sovjet-styrte østeuropeiske kommunismen var i ferd med å råtne.
I Polen var opposisjonens kjernekraft de uoffisielle og ulovlige fagforeningene i og rundt skipsverftene i havnebyen Gdansk.
Fra disse kretsene fremsto elektrikeren Lech Walesa som den udiskutable leder- og symbolfigur.
Regi-kjempen Andrezej Wajda reiser med dette et slags filmatisk minnesmerke over mannen.
Det er en vanskelig oppgave! For det mest feilslåtte av alt ville vært å lage et helteepos. Det unngår 88 år gamle Wajda glimrende med en solid forankring - delvis ved hjelp av dokumentarklipp - i den omhandlede tiden.
Det er lett å glemme, men Polen var et land med utstrakt nød i deler av perioden. På det verste var det en slags innbyrdeskrig. Regimet var rigid, ugjennomtrengelig og hjerteløst. Regimets motstandere risikerte alt - også livet.
Også fremstillingen av Walesa selv er bemerkelsesverdig. Den fysiske likheten er formidabel. Og mannen er slett ikke ufeilbarlig, snarere tvert om: Nokså skrytende, til dels selvforherligende. Men modig, effektiv, kompromissløs, frekk i kjeften, dog med sans for de politiske realiteter som tross alt gjaldt. Som filmfigur fungerer han meget godt.
Filmens oppbygging er omkring et intervju han gjorde med den berømte og beryktede italienske stjernejournalisten Oriana Fallaci. Det gir muligheter til en nokså summarisk gjennomgang av viktige begivenheter som blir nevnt, men aldri utdypet.
Sånn sett kan en film om en mann som Lech Walesa aldri bli utfyllende nok. Vi får blant annet ingen fullgod forståelse for hvilke mekanismer som skapte det politiske, sosiale og kanskje også religiøse vakuumet han kom til å fylle med så enorm kraft, og som det er utelukket at en mann alene kunne skape.
Dessuten slutter filmen allerede i 1989. Det er logisk nok. Men tar altså ikke med hans påfølgende femårsperiode som Polens president, da ham etter hvert kom til å miste nesten all den folkelige oppslutningen han hadde hatt.
Men også det er en historisk erfaring: Svært mange av de avgjørende menn og kvinner, har bare vært avgjørende i avgrensede perioder, knyttet til særegne, avgrensede fenomener og oppgaver.
Det er heller ikke til å unngå at en del bipersoner må behandles noe overfladisk. Som, for eksempel, hans åpenbart heroisk tålmodige og grassat overbærende kone og mor til hans åtte barn, Danuta. Til gjengjeld illustrerer hun på mest mulig effektfullt vis det livredde, totalitære maktapparatets nedrighet: Da hun i 1993 var i Oslo for å hente Nobels fredspris på vegne av sin mann, måtte hun gjennom en ydmykende kroppsvisitasjon i tollen da hun kom tilbake.
"Walesa - håpets mann" er en meget god film, en nyttig historietime og et fascinerende portrett av en ytterst interessant mann, laget av en regissør med helt spesielle forutsetninger for sitt materiale."

----

Bergens Tidende er begeistret til terningkast 5:

"Vi som har levd lenge nok, glemmer aldri de utrolige nyhetene om streik ved Leninverftet i Gdansk i august 1980. I spissen for arbeiderne sto en elektriker ved navn Lech Walesa. Ikke visste vi da at opprøret skulle bli et viktig bidrag til begynnelsen på slutten for kommunistregimene i øst.
Nå er denne sentrale delen av nyere europeisk historie festet til lerretet av polsk films grand old man, Andrzej Wajda. Filmen tegner ikke bare et høyst sammensatt portrett av en noe kjepphøy og karismatisk Walesa, den viser også at Wajda, i en alder av 87, fremdeles er i stand til å skape energisk og engasjerende filmkunst.

Strukturert rundt et intervju den berømte - og senere omstridte - journalisten Oriana Fallaci gjorde med Walesa (Robert Wieckiewicz), veksler filmen sømløst mellom svart-hvitt og farger - av og til kornete, noe som gir anledning til å klippe inn autentisk arkivmateriale. Det gir filmen et dokumentarisk uttrykk, visuelt og innholdsmessig. For Wajda går grundig til verks. Han tar for seg forløpet til dannelsen av den frie fagbevegelsen Solidaritet, og viser den politiske og dagligdagse situasjonen og utviklingen i Polen, fra midten av 60-tallet og frem til rundebordskonferansen i 1989, der grunnlaget for frie valg ble lagt.

Han vier også stor plass til Walesas kone Danuta, spilt av Agnieszka Grochowska, som vi husker fra Sara Johnsens "Upperdog". Med seks barn i en trang leilighet og en mann som stadig satt fengslet eller risikerte livet, var hun ikke bare en sentral støttespiller, hun var selv en markant personlighet.

Wajdas grundighet gjør at filmen kanskje henvender seg mest til historisk interesserte. Den tegner et presist tidsbilde som både opprører og fascinerer, og spiller samtidig fint på de mange absurditetene som utspant seg under kommunistregimet.

----

Under ingressen "Et sjarmerende portrett av en ekte arbeiderklassehelt!", skriver Dagsavisen en overraskende positiv anm:
"Hvis noen skulle lage en film om fagforeningslederen, folkehelten, frihetsforkjemperen og fredsprisvinneren Lech Walesa så måtte det være Andrzej Wadja; en av Polens mest feirede regissører, og en politisk aktiv kunstner som selv var en del av Solidaritet-bevegelsen. Wadja har rukket å bli solide 88 år, men "Håpets mann" føles slett ikke som en gammelmannsfilm. Den er energisk, drevet av humor og et har et musikkspor fullt av polsk pønkrock. En temmelig publikumsvennlig filmografi, så lenge publikummet består av voksne som allerede har et forhold til Walesa og Solidaritet-bevegelsen. Jeg antar ar man kan se "Håpets mann" som den avsluttende delen i en trilogi, som startet med "Marmormannen" (1977) og fortsatte med Gullpalmevinneren "Jernmannen" (1981). Walesa spilte en gjesterolle som seg selv i sistnevnte, og man kan argumentere for at Wadjas filmer bidro til å gjøre Walesa til et ikon. "Håpets mann" prøver å gi oss et mer nyansert portrett av mannen som forandret historiens gang, men bærer preg av at denne mannen fortsatt er i live - og at han er en god venn av regissøren.

Alt er rammet inn av et intervju Walesa (Robert Wieckiewicz) utfører hjemme i blokkleiligheten i Gdansk, med den italienske journalisten Oriana Fallaci (Maria Rosaria Omaggio). Vi hopper tilbake til starten i 1970, mens Walesa er en elektriker med høygravid kone - som blir fengslet under den brutale massakren ved Leninverftet. Framfor å skildre dette som en politisk oppvåkning, er Walesa mer den rette mannen til rett tid. En rappkjefta bråkmaker som stadig utfordrer kommunistpampene, med en folkelig karisma som kan samle massene. Som filmen understreker var han langt fra den eneste som kjempet for forandring og frigjøring i Polen, men ble selve symbolet på kampviljen. En hvass forhandler med en imponerende evne til å improvisere fram løsninger, som er mer drevet av rettferdighetssans og ego enn politisk ideologi. Mye av tida vies naturlig nok streiken på Leninverftet i 1980, opprettelsen av Solidaritet, samt all den tida Walesa tilbrakte i fengsel, husarrest og internering.

Andrzej Wadja er i overkant ærbødig mot hovedpersonen, men dekker ikke over hans kontroversielle fortid som angiver tidlig på syttitallet - selv om Walesa ifølge "Håpets mann" motvillig kollaborerte med det brutale kommunistveldet i frykt for at de ville skade kona hans. Walesa hevder i intervjuer at han føler at filmen skildrer ham som mer klovnete enn han egentlig er, men ingen tvil om at dette er et smigrende portrett. Robert Wieckiewicz gjør en totalt troverdig jobb i hovedrollen, og fanger opp både Walesas selvsikre bravado i rampelyset og den mer konfliktfylte privatpersonen som betalte en høy pris for sin symbolverdi. Det går også hardt ut over kona Danuta (Agineszka Grochowska), som må slite med hele husholdet på egen hånd, og holde styr på seks energiske unger. Som en dypt troende katolikk hadde jo ikke Walesa sans for prevensjonsmidler. "Håpets mann" runder av før Walesa ble valgt til president i Polen, og det er sikkert like greit. Walesas politiske karriere gjorde ubotelig skade på hans renommé hjemlandet, og dyttet ham dessverre langt ut på sidelinjen. Andrzej Wadja blander dokumentaropptak og skuespillere på en snedig måte, og Wieckiewicz ser tilstrekkelig ut som Lech Walesa til å opprettholde illusjonen.

----

Også Fredrikstad Blad gir 5, og skriver:

"Han ble selve symbolet på frihetskampen i Polen. I dette biografiske dramaet blir vi kjent med både mennesket, familiemannen og fagforeningsbossen Lech Walesa.
"Walesa - håpets mann" er noe langt mer enn en oppfriskende historieleksjon. Filmen tegner et nyansert bilde av en sammensatt og kompleks mann som bidro til å endre historien.
Han ble drevet av et indre sinne. Et sinne han maktet å kontrollere, ja, faktisk kanalisere til noe kontruktivt.
Gjennom 20 år, fra de blodige opptøyene i Gdansk i 1970, og frem til murens fall i 1989, følger vi mannen som gjennomførte en helt ekstraordinær klassereise.
Sømløst beveger filmen seg frem og tilbake i historien, godt understøttet av talende arkivmateriale.
Robert Wieckiew gestalter Walesa på en og god og troverdig måte. Ikke bare er portrettlikheten slående, talemåten og faktene er også slik vi husker dem.
Jeg er ikke skapt for et normalt liv, sier Walesa i filmen. Og det var sant. Han trivdes best i striden, som opprører og agitator, som karismatisk og selvsikker hærfører for arbeiderklassen.
Men noen stor politiker var han ikke. Det innrømmer han selv da han utbryter: - Jeg er ingen politiker, jeg er elektriker!
Filmen gir også et godt innblikk i det tidvis turbulente familielivet til seksbarnsfaren. Mens han sto på barrikadene, eller satt i fengsel, holdt kona Danuta fortet. Det kunne være en tøff og krevende jobb, noe filmen viser til gagns.

----
Anm. fra Hollywood Reporter:

"The controversial figure of Lech Walesa, who rose from humble beginnings as an electrician in the shipyards of Gdansk to become the president of Poland, could aspire to no greater biographer than Andrzej Wajda. His portraits of historical figures in films like Danton and Korczak show his knack for situating personal lives of public figures against the background of their times, and he applies the same strategy to Walesa. Man of Hope. In fact, there is an underlying sense of a master applying a successful technique - one that includes the deft use of newsreels and archive footage alongside actors and historical recreation - rather than the inventive excitement of his unforgettable Solidarity fiction films "Man of Marble"(1977) and its sequel "Man of Iron"(1981) in which Walesa appears as himself. The film can expect respectful admiration on the festival circuit and pickups for upscale art film markets after Venice and Toronto. But it's more a film for award nominations than a favorite in the Wajda canon."

----

Og fra The Guardian:

"This biopic tribute to Lech Walesa, the Nobel peace prize-winning politician and human rights activist, is an enjoyable look at an unconventional hero.

At the age of 87, that very remarkable Polish film-maker Andrzej Wajda has directed a movie with terrific force and irresistible storytelling gusto - and a first-rate lead performance by Robert Wieckiewicz. It's a full tilt biopic that pays tribute to the trade union leader Lech Walesa, founder of the Solidarity movement, a bullish, courageous man, stubborn and cantankerous, with an exasperating charm and the precious gift of the gab. Walesa's defiance of Poland's sclerotic Soviet Communist masters and their local apparatchiks removed the very first brick from the Berlin Wall. Famously, Lech Walesa was the one subversive trade-union leader that Margaret Thatcher felt able to love. (Arthur Scargill did not enjoy the same admiration.)

Walesa: Man of Hope is a belated companion to Wajda's Man of Marble (1977) and Man of Iron (1981), respectively about a Stakhanovite bricklayer and his son in Poland; it discloses an unexpected trilogy and somehow suggests, in retrospect, that the heroic "man" of those first two films was Walesa all along. Where Man of Marble and Man of Iron took level, gloomy looks at the malignant hypocrisies of communist Poland, this more consciously dynamic story is indeed one of "hope", although the film stops well before Walesa shouldered the burden of power as president with his own personal troubles and controversies. The almost Napoleonic career of Walesa looked at the time like a kind of miracle; Wajda sets out to examine how that miracle came about.

Like the earlier films, this uses a journalist - the real-life interviewer Oriana Fallaci, played by Maria Rosaria Omaggio - as its framing device. But, unlike them, it is not a hostile figure who becomes sympathetic, but someone who is essentially onside from the beginning.

Deploying the same querulous, eccentric and disarming mannerisms he instinctively used with secret police interrogators, Walesa tells her about his early life as a shipyard electrician, devoted to his young wife Danuta (played with delicacy and grace by Agnieszka Grochowska) and to their growing family, along with how he was radicalised by the Gdansk shipyard riot of 1970.

Wadja shows how the police pulled him in for questioning, threatened his family, but released him in return for signing a paper agreeing to inform on union comrades. But the film crucially shows that Walesa's upward progress was not due to anything as simple as being a "snitch". The state was playing a long game, shrewdly isolating the natural leader and keeping the paper in reserve for potential blackmail. The film shows the moment for blackmail came too late: Walesa could strangely not be embarrassed, and he was cheerfully convinced of his own indestructible popularity. His celebrity status at home and abroad gave him unstoppable momentum.

Amusingly and tellingly, Wajda suggests that Walesa's luxuriant moustache made him famous and recognisable; at the 1970 riots, it helped identify him to police as an apparent non-troublemaker and formed the basis of his personality cult - the anti-Stalin in the cause of freedom. His activism moreover coincided with the sensational arrival of the newly appointed charismatic Pope John Paul II, whose own enormous popularity made Poles aware of a patriotic and religious loyalty that preceded Soviet power. The Catholic Walesa was a key political beneficiary.

Why did the Soviets not simply crush Walesa and his movement? (In the 1970 riot scene, the director offered a chilling quasi-premonition with his shot of a protestor's leg mangled under a tank track.) Again, Walesa had luck and history on his side. There was a sclerosis and self-consciousness on the part of the Soviets under their moribund leadership - and perhaps a nervous feeling that to do to Poland what they had already done to Hungary and Czechoslovakia, to send the tanks in, would awaken terrible wartime memories of the Molotov-Ribbentrop pact - and risk too great a provocation to the west, where Walesa was treated as a star.

The man himself emerges from the film as anything but conventionally heroic. At one point during strike negotiations, his megaphone cuts out and the workers trudge back to the job thinking it's all over, unable to hear Walesa's unamplified, chaotic bellowing telling them to stay out. When he is driven away by secret police during General Wojciech Jaruzelski's martial law, he sticks his head out of the car window and farcically begs passers-by to rescue him - only to be shouted at by grumpy Poles who (temporarily) blame him for their woes.

The film is packed with witty moments and telling touches, particularly the scene in which Danuta arrives back in Poland after collecting the Nobel peace prize on her husband's behalf. Spiteful customs officers strip-search her and Danuta primly closes the Nobel medal's presentation case, unwilling to expose to her nudity this previous talisman. This is an invigorating and very enjoyable film from a director who shows no sign of slowing up.

Medvirkende: Robert Wieckiewicz, Agnieszka Grochowska, Zbigniew Zamachowski, Cezary Kosinski, Maria Rosaria Omaggio, Robert Wieckiewicz, Agnieszka Grochowska, Miroslaw Baka, Maciej Stuhr, Piotr Probosz, Ewa Kurylo

Dette webområdet bruker cookies. Ved å fortsette å bruke webområdet samtykker du i vår bruk av cookies. Les mer her